Skriket
Nok en kveld med kjøkkenkniven dirrende i mine hender.
Litt og
Litt nærmere strupen.
Alt gjør så forferdelig,
så jævlig vondt.
Det følger meg uansett hvor jeg går, løper
eller sitter.
Smerten
Er hele kroppen
Samtidig.
I evighet.
Vil fri
Så nære nå.
Men evolusjon er en streng mester.
Det sitter dypt i genene å prøve, prøve
å leve.
Evolusjonen og depresjonen stritter
mot hverandre og sliter meg fra meg.
Så nære nå.
10cm kanskje.
Ingen venner
Ingen familie,
Ingen penger.
Hvem vil noen gang finne meg?
Jeg står og griner
I kampens hete kommer skriket.
Fra urkraften, eller skyggen, eller sjelen.
Sliter i halsen.
Skriket.